Italo Calvino: Den falske Bestemoren (1883)

NB! Jeg har lagt ut disse eventyrene for dere som allerede har sett Rødhette-forestillingen. Dersom du venter på å se denne, er det best om sparer dette eventyret til etterpå.

Dette eventyret er litt annerledes enn de andre Rødhette-fortellingene, men historien er den samme: en jente går på besøk til Bestemoren sin, og risikerer å bli middagsmat. I denne historien nevnes ingenting om Rødhettes kappe, isteden kalles hovedpersonen bare for «jenta». Og trusselen her er enda skumlere enn i Brødrene Grimms versjon: for her er det et Udyr (engelsk: Ogress); en hårete kjempe nevnt i mange mytologiske fortellinger, som har kledd seg ut som Bestemor. Udyrene var kjent for å like å spise små barn til middag. I denne historien forsøker Udyret også å lure jenta til å spise Bestemors tenner og ører.

For Rødhette-forestillingen utviklet jeg min egen (mer barnevennlige) variant av eventyret om «Den falske Bestemoren». Om dere heller vil høre den versjonen, forteller jeg den her:

Italo Calvino: Den falske Bestemoren (1883). Oversatt til norsk av Idah.

Det var en gang en mor som skulle sile mel, så hun ba den lille jenta si om å gå til Bestemor for å låne en sil. Jenta tok med seg en lunsjkurv - runde kaker og brød med olje - og dro avgårde.

Jenta kom til Jordan-elven: "Jordan-elv, vil du la meg passere?"

«Ja», svarte elven, «hvis du gir meg de runde kakene dine.» Jordanelven hadde en svakhet for runde kaker, som han likte å snurre rundt og rundt med bølgene sine. Jenta kastet de runde kakene i elven, og elven senket vannet og slapp henne over.

Så kom den lille jenta til Rake-Porten: "Rake-Port, vil du la meg passere?"

«Ja», svarte Rake-Porten, «hvis du gir meg brødet ditt med olje." Rake-Porten hadde en svakhet for brød med olje, siden hengslene hennes var rustne, og brød med olje smurte dem.

Den lille jenta ga brødet med olje til porten, som åpnet seg og slapp henne igjennom.

Nå hadde jenta nådd Bestemorens hus, men inngangsdøra var låst. "Bestemor, bestemor, la meg komme inn" ropte hun.

"Jeg ligger i sengen og er syk. Du må klatre gjennom vinduet."

"Vinduet er for høyt oppe, jeg får det ikke til", svarte jenta.

"Kom gjennom kattedøren da!"

"Jeg kan ikke presse meg gjennom den", svarte jenta.

"Vel, vent litt," sa hun der oppe, og slang ned et tau. Med tauet trakk hun den lille jenta opp og gjennom vinduet. Inne i rommet var det mørkt. Og i sengen lå Udyret, ikke bestemoren. Udyret hadde spist opp bestemor i ett jafs fra topp til tå, alt bortsett fra tennene; som hun hadde lagt i en gryte for å koke lapskaus, og ørene; som hun hadde lagt klare for å stekes i stekepanna.

"Bestemor, mamma trenger å låne en sil."

"Det er sent nå. Jeg gir deg silen i morgen. Kom opp i sengen og legg deg."

"Bestemor, jeg er sulten», svarte jenta. «Jeg vil ha kveldsmaten min først."

"Spis bønnene som koker i gryta da", svarte Udyret

I gryta lå tennene. Jenta rørte rundt i gryta og sa: "Bestemor, de er for harde."

«Vel», svarte Udyret, «da får du spise baconet i stekepannen."

I stekepannen lå ørene. Jenta kjente på dem med gaffelen og sa: "Bestemor, de er ikke sprø."

"Vel, kom til sengs da. Du kan spise i morgen," sa Udyret.

Så gikk den lille jenta opp i senga og la seg ved siden av Udyret. Hun kjente på en av hendene hennes og sa: "Hvorfor er hendene dine så hårete, Bestemor?"

"Fordi jeg har hatt for mange ringer på fingrene mine", svarte Udyret.

Jenta kjente på Udyrets bryst. "Hvorfor er brystet ditt så hårete, Bestemor?"

"Fordi jeg har hatt for mange halskjeder rundt halsen", svarte Udyret.

Jenta kjente på Udyrets hofter. "Hvorfor er hoftene dine så hårete, bestemor?"

"Fordi jeg har hatt på meg korsettet mitt for stramt," svarte Udyret.

Men nå oppdaget jenta halen til Udyret, og hun var sikker på at bestemor, hårete eller ikke, aldri hadde hatt en hale. Hun skjønte at det måtte være Udyret som lå i senga. Så jenta sa: "Bestemor, jeg får ikke sove, for jeg må tisse.

Udyret svarte: "Du kan gå på do i låven under oss. Jeg lar deg slippe gjennom luka i gulvet og trekker deg opp igjen etterpå."

Så bandt Udyret et tau rundt jenta og senket henne ned gjennom luka. Men i det øyeblikket den lille jenta var nede i låven så løsnet hun tauet, og festet det til bestemors geit isteden.

"Er du klar der nede?" ropte Udyret.

"Bare ett minutt." Jenta gjorde seg ferdig med å binde tauet rundt geita. "Der, jeg er ferdig. Trekk meg opp igjen!"

Udyret trakk og trakk, og den lille jenta ropte: "Hårete Udyr! Hårete Udyr!" Så rev hun opp låvedøra og løp hjemover så fort hun kunne. Udyret fortsatte å trekke i tauet, og opp gjennom luka kom geita. Da Udyret så geita, hoppet hun ut av sengen og løp etter jenta.

Da jenta nådde Rake-Porten, skrek Udyret bak henne: "Rake-Port, ikke la henne passere!"

Men Rake-Porten svarte: "Selvfølgelig vil jeg la henne passere; for hun ga meg brødet sitt med olje."

Da jenta nådde Jordan-elven, ropte Udyret: "Jordan-elv, ikke la den jenta passere!"

Men Jordan-elven svarte: "Selvfølgelig vil jeg la henne passere; hun ga meg de runde kakene sine."

Og da Udyret fulgte etter jenta over elven, hevet elven seg og feide udyret bort med strømmen.

På elvebredden sto jenta og sendte grimaser til Udyret.

Rødhette - J. W. Smith (1911)