Andrew Lang: Den sanne historien om Lille Gullhette

Oversatt fra engelsk av Idah

Illustrasjon av Gustave Dore (1832 - 1883) I offentlig eie

NB! Jeg har lagt ut dette eventyret for dere som allerede har sett Rødhette-forestillingen. Dersom du venter på å se denne, er det best om sparer dette eventyret til etterpå.

Du kjenner historien om stakkars Lille Rødhette som Ulven lurte og spiste opp - med kaken, den lille smørboksen og Bestemor. Vel, nå vet vi at den sanne historien var ganske annerledes. Først og fremst så ble den lille jenta kalt - og heter fortsatt – Lille Gullhette; for det andre var det ikke Gullhette eller Bestemor, men den onde Ulven, som til slutt ble fanget og spist opp.

Bare hør.

Historien begynner omtrent som i eventyret.

Det var en gang en liten bondejente, hyggelig og søt som en liten stjerne. Jentas virkelige navn var Blanchette, men som oftest ble hun kalt Lille Gullhette, på grunn av en fantastisk liten kappe med hette, gull og ildfarget, som hun alltid hadde på. Denne lille hetten hadde Blanchette fått av bestemoren sin, som var så gammel at hun ikke visste sin egen alder. Hetta burde nok gi henne lykke, for den var laget av en solstråle, sa Bestemor. Og siden den gamle kvinnen ble sett på som en heks, tenkte alle at den lille hetten nok var litt magisk også.

Og akkurat sånn var det, som du snart skal se.

En dag sa moren til barnet: `La oss se, min lille Gullhette, om du nå vet hvordan du skal finne veien selv. Imorgen skal du ta dette gode kakestykket til bestemoren din for en søndags-godbit. Du skal spørre Bestemor hvordan hun har det, og så komme tilbake med en gang, uten å stoppe for å prate på veien med folk du ikke kjenner. Forstår du det?'

`Det forstår jeg ganske godt,' svarte Blanchette muntert. Og av gårde gikk hun med kaken, ganske så stolt av ærendet sitt.

Men bestemor bodde i en annen landsby, og Gullhette måtte krysse en stor skog for å komme dit. Ved en sving gikk veien under trærne, og plutselig: `Hvem går der?`

`Venn Ulv.'

Ulven hadde sett barnet begynne å gå alene, og skurken hadde gjort seg klar til å kaste seg over og spise henne; da han i samme øyeblikk oppdaget noen vedhuggere i nærheten og ombestemte seg. I stedet for å overfalle Blanchette, lurte han seg nå smiskende opp til henne, som en god hund.

`Hei der! Fine lille Gullhette, sa han. Så den lille jenta stoppet for å snakke med Ulven, som hun ikke kjente i det hele tatt.

`Du vet hvem jeg er!` sa hun; `Hva heter du?`

`Jeg heter venn Ulv. Og hvor er så du på vei, vakre du, med den lille kurven din på armen?'

`Jeg skal til Bestemor for å gi henne et godt stykke kake til søndagens godbit i morgen.'

`Og hvor bor hun, bestemoren din?'

`Hun bor på den andre siden av skogen, i det første huset i landsbyen, nær vindmøllen, vet du.'

`Ah! Ja! Jeg vet det nå, sa Ulven. `Vel, det er akkurat dit jeg skal; Jeg kommer uten tvil dit fortere enn deg, med de små bena du har, og jeg skal fortelle henne at du kommer på besøk; så venter hun på deg.'

Deretter løp Ulven tvers gjennom skogen, og iløpet av fem minutter ankom han Bestemors hus.

Han banker på døren: bank bank.

Ingen svar.

Han banker høyere.

Ingen.

Så reiser han seg opp på to ben, setter de to forpotene på dørhåndtaket og åpner døra.

Ikke en sjel i huset.

Den gamle kvinnen hadde stått opp tidlig for å selge urter i byen, og hun hadde dratt så raskt at hun hadde forlatt sengen uoppredd, med den fine nattlua si liggende på puten.

Bra! sier Ulven til seg selv, jeg vet hva jeg skal gjøre.

Han lukker døren, trekker Bestemors nattlue ned over hodet, og så legger han hele den store kroppen sin i sengen og trekker for gardinene.

I mellomtiden tuslet den gode Blanchette rolig avgårde på stien, slik småjenter gjør. Hun moret seg ved å plukke påskeliljer her og der, så på småfuglene som laget rede, og løp etter sommerfuglene som flagret i solskinnet.

Til slutt kommer hun til døren.

Bank, bank.

`Hvem der?' sier Ulven og myker opp den røffe stemmen sin så godt han kan.

`Det er meg, Bestemor, din lille Gullhette. Jeg har med et stort stykke kake til søndagens godbit i morgen.'

`Trykk fingeren på låsen, og press så døren åpnes.'

`Du har blitt forkjølet, Bestemor,' sier hun idet hun kommer inn.

`Ahem! Litt, litt...' svarer Ulven og later som han hoster. `Lukk døren godt, lille lammet mitt. Sett kurven din på bordet, og ta av deg kjolen din og kom og legg deg her ved siden av meg; du trenger nok å hvile litt.'

Det gode barnet kledde av seg, men følg med nå! Hun beholdt den lille hetten på hodet. Når hun så hvor stor plass Bestemor tok i sengen, ble den stakkars jenta veldig overrasket.

`Åh!' ropte hun,` så lik du er venn Ulv, Bestemor!`

`Det er på grunn av nattluen min, barn,' svarte Ulven.

`Å! Så hårete armer du har, Bestemor!'

`Desto bedre å klemme deg med, barnet mitt.`

`Å! For en stor tunge du har, Bestemor!'

`Desto bedre for meg å svare med, barn.`

`` Å! for en munnfull med store hvite tenner du har, Bestemor!'

`Det er for å knase små barn med! `` Og Ulven åpnet det store gapet sitt for å svelge Blanchette.

Men hun bøyde hodet og skrek:

`Mamma! Mamma! ' Og Ulven fikk bare tak i den lille hetten hennes.

Deretter, å kjære! Å kjære! Ulven vaklet bakover, skrek og ristet med munnen som om han hadde svelget glødende kull.

Det var den lille ildfargede hetten som hadde tatt fyr på tungen hans og brent seg hele veien ned i halsen.

Den lille hetten, ser du, var en av de magiske hettene de pleide å ha i tidligere tider, i historiene, for å gjøre seg usynlig eller usårbar.

Så der var Ulven med sin brente hals. Han hoppet ut av sengen og prøvde å finne døren, hylende og skrikende som om alle hundene i landet var i hælene hans.

Akkurat i dette øyeblikket kommer Bestemor tilbake fra byen med den lange sekken sin hengende tom over skulderen.

`` Ah, din banditt! '' skriker hun, `Vent nå litt! ' Og raskt åpner hun sekken foran døren, og den vanvittige Ulven springer inn med hodet først.

Nå er det han som blir fanget, svelget som et brev i postkassa.

For den modige gamle damen lukker sekken, og så løper hun og tømmer den i brønnen, der Ulven, som fortsatt hyler, tumler ned og drukner.

`Ah, skurk! Du trodde du skulle knuse det lille barnebarnet mitt! I morgen skal vi lage en muffe av pelsen din, og det er du som skal bli knust, for vi skal gi skjelettet ditt til hundene.'

Deretter skyndte Bestemor seg med å kle på stakkars Blanchette, som fremdeles skalv av frykt i sengen.

`Vel,` sa Bestemor til henne, `uten min lille hette, hvor ville du vært nå, kjære deg?' Og for å gjenopprette motet til barnet, fikk hun henne til å spise et godt stykke av kaken og drikke en god slurk vin, og etterpå tok hun henne i hånden og fulgte henne hjem.

Og hvem var det som kjeftet da hun hørte om alt som hadde skjedd?

Det var moren.

Men Blanchette lovet igjen og igjen at hun aldri mer ville stoppe for å høre på en ulv, og til slutt tilga moren henne.

Og Blanchette, lille Gullhette, holdt ord. I fint vær kan hun fremdeles sees i åkrene med den vakre lille hetten sin, i solas farger.

Men for å se henne må du stå opp tidlig.