HistorieHavet

  • Id Ah

Rødhette - Fortellinger og metafortellinger

Denne uka er jeg på miniturne for å dele den ferske forestillingen Rødhette - en interaktiv historiefortelling for barn fra 6 til 10 år. På mandag var jeg i Alta for å vise frem forestillingen til to representanter for Den Kulturelle Skolesekken der. Det føles alltid verdifullt (og litt skummelt!) å vise det jeg lager for noen med kunnskap om scenekunstfaget. De to ga mange nyttige tilbakemeldinger i etterkant, og det var spesielt en ting som ble nevnt som jeg har tygga på de siste dagene. De observerte at forestillingen beveger seg elegant mellom flere perspektiver: fra direkte iscenesettelser av karakterene (først og fremst Rødhette, men også Ulven, Mor og Bestemor), via fortellerens formidling av eventyret, og helt ut på et slags metanivå der barnegruppa og jeg som scenekunstner går gjennom instrukser for å lage en forestilling på stedet. Jeg hadde ikke tenkt på skiftningen mellom perspektiver i det hele tatt. Først ble jeg nesten litt brydd da det kom opp, fordi det røpet en manglende innsikt i mine egne fortellertekniske grep. På den andre siden var tilbakemeldingen at det fungerte overraskende godt!

Det fikk meg til å reflektere over hva det er jeg har gjort i produksjonen for å få denne vekslingen til å fungere. Først og fremst opplever jeg at det var et takknemlig og godt valg å utvikle historiefortellingen i så tett samarbeid med barnepublikummet. Egentlig gjorde jeg det sånn fordi jeg synes det er grufullt kjedelig å lage forestilling hjemme alene i stua. Sannsynligheten for at jeg aldri ville fullføre på den måten var stor. Så jeg satte opp en haug med prøvevisninger for å piske meg selv fremover, med første visning allerede dag 2 av produksjonsperioden. Nå ser jeg at de tidlige møtene med publikum ga meg mulighet å justere og forandre fra begynnelsen av de delene der elevene falt av lasset. Forestillingen har gått gjennom en intim og fysisk skapelsesprosess, der alle valg er gjort fra følelse, timing og lytting. Når jeg er fullt tilstede, og rommer barna i det energetiske feltet mitt, flyter vi sømløst ut og inn av roller, historier, karakterer og metakommentarer. Jeg tipper at barna har det som meg, de har ingen peiling (med mindre noen påpeker det) på alle lagene vi beveger oss mellom. Og de bryr seg sannsynligvis ikke stort heller. Så lenge historien engasjerer dem er de med på leken. For det er jo det det er, en lek!


Det er morsomt med leker som er laget intuitivt. For plutselig, idet vi blir observert, kommer det frem at det eksisterer regler for leken som vi har forholdt oss til, men var ubevisst om. Og nå sitter jeg her og drodler og prøver å skjønne meg på dette med nivåene og lagene, og undrer på om jeg skal lese meg opp på det. For det er jo greit å kunne sin teknikk. Eller? Temaet trigger iallfall nysgjerrigheten min, og jeg har lyst til å forstå mer om byggeklossene jeg leker med. Akkurat nå dog, er det viktigste at det fungerer. At jeg koser meg med å dele historien, at formatet gir rom for barna til å entre landskapet med meg, at vi kan ha en nær og magisk halvtime sammen. Idag spiller jeg for en skole og DKS-ansvarlige i Bodø. Kanskje bringer det mer klarhet å spille forestillingen med denne nye bevisstheten i bakgrunnen. Kanskje kommer det helt andre tilbakemeldinger, nye ting å tygge på? Jeg håper at det blir fint. En ting er sikkert, og det er at jeg føler meg enormt priviligert som har fått muligheten til å plukke denne delen av livet mitt opp igjen, og tilnærme meg den med ny erfaring, åpnere hjerte, mer bevissthet om kreative prosesser - og langt mer pågangsmot enn jeg har hatt tidligere.


(Bilde av Ergenc Korkmazel)

97 visninger0 kommentarer